#hangjørikkedetigjen

Jeg har aldri vært spesielt redd av meg. Det er en av de tingene som gjør at jeg ofte føler meg litt fremmedliggjort når jeg er rundt damer. Samtalen går ofte i hva man er redd for. Om det er innsekter, fly, overfallsmenn, muslimer, mørket… Da faller jeg litt ut. Jeg er litt for lite redd. Fra et evolusjonært ståsted er jeg den mennesketypen som hjelper gruppens overlevelse ved å hive meg utti hva som helst av nye ting, slik at de andre lærer at «det der var jo ikke så inmari smart da». Men uansett, som så mange kvinner har tatt til orde for de siste dagene så føler jeg også at det er et genuint samfunnsproblem at så mange kvinner går rundt og er bekymrede. Det reduserer livskvaliteten. Eller som Yoda sier – fear leads to anger, anger leads to hate and hate leads to suffering. Ingen burde leve i frykt. Hverken for menn, eller edderkopper for den saks skyld.

Så på et eller annet nivå er det noe som plager meg med kampanjer som #jegharopplevd på Twitter. Kvinner snakker ut om alt av kjønnsdikriminerende ting de har blitt utsatt for. Jeg har en lydbok om retorikk der forfatteren snakker om hvor viktig det er å tenke på hva du ønsker å oppnå av en reaksjon hos ditt publikum. Ikke fokuser på hva du har lyst til å si, fokuser heller på hvilken reaksjon du ønsker å oppnå. Reaksjonen til kvinner som leser om diskriminering og overfall er å føle seg enda mer redde og fortvilede og motløse. Jeg ønsker meg en annen reaksjon. Jeg ønsker at kvinner skal føle seg sterkere og mindre redde.

Jeg ønsker meg tweets og historier om hvordan kvinner har «tatt igjen» når de blir utsatt for upassende oppførsel. Gjør ikke noe om de er oppdiktet engang! Bruk fantasien. Hva skal jeg gjøre neste gang noen klår på meg? Hva skal jeg gjøre neste gang noen slenger en melding? Historier om hvordan menn som oppfører seg helt håpløst blir latterliggjort og ydmyket. Da vil vi slå to fluer i en smekk.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

PORNO

Jeg skjønner at mat er viktig for folk. Sult er en av de viktigeste «drifter» (hvis man kan kalle det det?) vi har. Ikke bare kan man dø selv hvis man ikke spiser nok, men det er visstnok påvist at folk som sitter inne for alvorlig voldelig kriminalitet gjerne sliter med lavt blodsukker. Lavt blodsukker kan rett og slett føre til mord. Så, ja mat er viktig. Jeg liker mat jeg og. Men å følge bilder av det på Instagram og sånn. Det skjønner jeg ikke. «Se på middagen min, dere! Ser den ikke god ut?» Jo… så fint for deg. Skal jeg liksom sitte og se på andre folk sin middag? Hadde de nå enda gitt ut oppskriften, så hadde det vært noe, men bare bildene? Hva blir det neste? Videosnutter av middagsspising? Nei det er noen rare greier.

Det er omtrent sånn jeg har det med porno. Jeg skjønner at sex er viktig. Synes det er helt OK selv. Men å se på at andre har det. Der faller interessen min bort. Har aldri klart å se på en pornofilm i mer enn noen minutter i strekk. Blir bare kleint. Jeg har faktisk kjøpt en pornofilm en gang, da. En venninne av meg er en Ringenes Herre-fan og vi hadde diskutert hvorvidt Frodo og Sam var homofile, så som julegave tenkte jeg skulle finne henne en video som dokumenterte deres legning. Så når dere i NSA ser over google-søkene mine og finner «Frodo Sam gay porn», så VAR DET IKKE TIL MEG ALTSÅ! Det var til venninna mi! Jeg sverger! Men nok om det.

Til saken. Hva er greia med å bli så sint over at kvinner har sex foran kamera? Hvorfor skal de ikke det? Hvorfor skal ikke folk se på det? Mat og sex er viktige greier. Når folk liker å se på bilder av MAT (!), sier det seg selv at de også vil like andre, kanskje mer interessante ting. Må det egentlig være så mye verre? Tydeligvis for mange. Seksualisering er noen fryktelige greier…så lenge det er i bildeform, riktignok. Det er naturligvis HELT greit med porno i bokform. Kvinner er storforbrukere av porno i bokform. Husmorporno-bøker kjøpes og leses som bare det. Har jeg hørt 😀 Her og må jeg innrømme delvis medskyld, men også her har jeg unnskyldningen parat. Faren min, uvitende om deres innhold, skaffet meg hele Hulebjørnens klan-bokserien da jeg gikk på ungdommskolen. Hjelpemeg. Det var så drøyt mye sex at jeg selv som super-interessert 13-åring bare måtte hoppe over store deler av bøkene. Ble for mye. Selv mamutene holdt på husker jeg. Så damer kan bare drite langt i å si at det er noe som helst galt med seksualisering av mennesker. Det er sinnsykt hyklersk. Vi seksualiserer menn som bare det. Seksualisering er ikke problemet.

Problemet er at vi i altfor liten grad blir fremstilt som noe annet enn seksuelle objekter. Men det kan vi da ikke skylde pornobransjen for. Når det gjelder pornobransjen så er jo hele poenget å fremstille skuespillerne som seksuelle objekter. Skal vi klage, og det burde vi så absolutt, så er det andre som fortjener mer oppmerksomhet. Andel filmer som passerer Bechdel testen (for eksempel) er skremmende lav. Den burde det være en selvfølge for 99% av filmer å passere. Det er dessuten veldig uvanlig å se en lite tiltrekkende kvinne på TV eller film. Men stygge menn er det masse av. Det er flere varierte, seriøse og intelligente kvinneroller ellers i filmverdnen vi trenger. Vi trenger i mye større grad å bli fremstilt som hele sammensatte mennesker. Vi trenger tilstedeværelse av seriøse karakteristikker, ikke fravær av porno.

Spør du meg har vi vunnet kampen når stemningen rundt kvinnelige strippere er like god som den rundt mannlige strippere.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Ledere er fra Venus og utviklere er fra Mars

«Men… sjefen har jo ikke bedt om en løsning – det er en plan vi skal lage»
Har du lest klassikern Men are from Mars, Women are from Venus av John Gray?
Lenge siden jeg har lest den, men en av de tingene jeg husker best er forklaringen om hvordan menn på død og liv vil løse kvinnens problemer, mens hun bare vil at noen skal høre på henne mens hun forteller. Kjempefrustrerende for begge parter selvsagt. Kvinnen vil bare ha sympati, også kommer mannen busende ut med tips og løsninger som på en måte invaliderer følelsene hun sitter med.

Er det slik lederne for store IT-prosjekter har det kanskje? Jeg var nylig med i en planleggingsfase av et nytt IT-system. Workshops og intervjuer og møter, fine tegninger og diagrammer i månedsvis. Dette var forøvrig planleggingsfase nr 3 eller noe slikt. For hver nye planleggingsfase har jo nye medlemmer, som er nødt til å gjøre sine egne funn og lage sine egne tegninger. Dessuten har jo ting skjedd siden sist. Jeg er sånn som hater møter (fordi folk som meg ikke klarer å holde kjeft og de dermed varer altfor lenge 😀 Jeg er min egen verste fiende). Jeg følte meg litt rebelsk, så jeg satte likegodt i gang med å lage en løsning istedenfor en plan. På et par uker hadde jeg fått til noe som kunne brukes til betatesting for å få feedback. Se her, vi kan jo bare begynne å bruke dette, så får vi feedback som kan drive utviklingen. Kanskje vi kan lage flere varianter til og med, så finner vi ut empirisk hvilken som fungerer best?
«Men… vi har jo blitt bedt om å lage en plan, jeg kan jo ikke gå imot det jeg har fått i oppgave å gjøre» Fikk jeg høre. Dessuten var det jo ikke mulig for meg å lage en løsning – for vi visste jo ikke hva det var vi skulle lage ennå! Per definisjon. Vi var jo i planleggingsfasen.

Jeg sa opp, jeg.

Men nå skjønner jeg jo at jeg kanskje var for hard. Jeg er selvsagt fra Mars, mens sjefene er fra Venus. De vil ikke ha løsninger. De vil bare utrede problemene sine. Skjønner det nå. Å komme med løsninger kjapt invaliderer følelsen av at det er viktige og komplekse ting de må ta ansvar for og gruble over. Det går jo ikke an å klappe seg på ryggen stolt over noe som har tatt en utvikler 2 uker å lage.

Posted in Uncategorized | 3 Comments

Også skylder dere på oss?!?!?!

«Programmerere forstår ikke brukernes behov” Jeg måtte slutte å lese halvveis igjennom, ble så provosert. Lang, gjennomtenkt artikkel om IT i offentlig sektor. Det koster mer enn det sparer og gjør arbeidshverdagen vanskeligere enn før. Mange gode poenger. Gode relevante eksempler. (Her er den, for de som betaler for Dagens Næringsliv: http://www.dn.no/magasinet/2015/03/31/2128/Teknologi/ute-av-ctrl) Men å skylde på programmererne? SOM OM VI HAR NOE SOM HELST VI SKULLE SAGT OM HVORDAN OG HVA SOM BLIR LAGET?!?! …provoserer meg altså, bittelittegrann liksom.

Jeg har akkurat jobbet som programmerer i offentlig sektor i 2.5 år. Ganske kjapt begynte jeg å reagere på oppgaver jeg ikke følte var helt hensiktsmessige. «Hvorfor (I ALLE DAGER) skal vi gjøre dette?» «Dette her er jo direkte skadelig!» «Hvem har bestemt dette?» Det ble tidlig klart at ingen i IT-avdelingen følte noe særlig ansvar for selve oppgavene. Man himlet med øynene og sa «Ja, sånn er det bare. Tro meg, vi har prøvd og prøver fortsatt å si ifra, men det nytter ikke». Jeg begynte å foreslå at vi måtte sette opp mer og bedre kommunikasjon med departementet. Ble ganske overrasket over svaret jeg fikk: «Kommunikasjon med departementet? Jammen vi har ikke lov til å kommunisere med departementet» Helt sant. Det var det en eller annen i 4. etasje som visstnok kunne gjøre, men ingen visste helt hvem.

I hele tiden jeg var tilsatt i staten så jeg noen fra departementet mitt en hel gang. Etter valget kom den nye ministeren innom kontoret. Det ble holdt veldig korte introduksjons og hilse-presentasjoner og han var ute av døra igjen en halvtime etter han var kommet. Men det er fortsatt mye mer enn det jeg fikk sett brukere av saksbehandlingsløsningene jeg jobbet på. De så jeg aldri. Tross mange forslag og forespørseler fikk jeg aldri oppleve hvordan brukerne av det jeg lagde jobbet. Brukerstøtte-systemet var vi også skjermet fra. Ingen av oss fikk vite hva det var folk klaget over. Eller kanskje roste oss for. Hvem vet. Vi var helt isolert.

OGSÅ SKYLDER DERE PÅ OSS! Det er PROGRAMMERERNE som ikke skjønner brukerne. Tror dere vi bestemmer hva vi lager? Tror dere vi får bruke programmene vi lager? Tror dere vi får møte brukerne? Tror dere vi får høre brukerservice-henvendelsene som sendes inn? Vi gjør ikke det! Vi får bare tilgang til ferdiglagde oppgaver i et prosjektstyringsverktøy. Som enten blir tildelt oss, eller hvis vi er veldig heldige kan vi kanskje velge hvilke oppgaver vi får lov til å løse. «Vis ligningsinformasjon på skjermbilde X» «Det skal ikke være lov til å registrere en klage etter klokka 2 på en onsdag, med mindre saksbehandleren jobber for kommunen, søkeren er ung og ufør i overgangsordningen fra 2009, det var skuddår i fjor og bikkja til naboen bjeffer 3 ganger før soloppgang»
Dette er det vi har å gå på! Vi får ingen anledning til å sette oss inn i brukerens situasjon. Det har andre gjort for oss. Gjerne FØR prosjekt-beskrivelsen gikk ut på anbud for 5 år siden!
Også skylder dere på oss! Vær så snill.

Jeg gjorde ikke annet enn å BE om at vi ikke VÆR SÅ SNILL kunne FÅ LOV til å bedre sette oss inn i hvordan brukerene våre hadde det. Jeg burde jo selvsagt bare gjort det likevel. Burde bare troppet opp på saksbehandlernes kontorer rundt omkring. Burde også troppet opp i KMD og nektet å gå før jeg fikk snakket med noen av de som var ansvarlige. Skammer meg litt over at jeg ikke bare gjorde det. Idiot som jeg var satset jeg heller på at ledelsen kom til å høre på mine forslag. Jeg burde selvsagt tatt på meg det ansvaret selv. Føler jeg sviktet det norske folk litt der. Beklager.

(Jeg er forresten ikke helt komfortabel med å klage over min tidligere arbeidsgiver på denne måten. Når det kommer til IT i offentlig sektor er jeg overbevist om at vi var av de aller beste IT-avdelingene. Det mener jeg. Vi leverte fungerende software. Vi hadde ingen skandaleprosjekter til flere hundre millioner som bare måtte skrotes. Det er masse bra folk der jeg var. De har mye de kan og burde være stolte av. Kanskje viktigst av alt er at ledelsen har forstått viktigheten av å ta ansvar for utviklingen. Konsulenter blir brukt, men de tas inn som en del av det interne utviklingsmiljøet. Vi var ETT team som jobbet SAMMEN. Ikke en kunde vs en leverandør, slik offentlig sektor ellers gjerne opererer når software skal utvikles. Jeg har vært med på et slikt «kunde/leverandør» prosjekt som konsulent og det gjør jeg aldri igjen for å si det sånn. Standardkontraktene som brukes av offentlig sektor når de legger softwareutvikling ut på anbud legger opp til en helt hinsides byråkratisk og konfliktfylt prosess. Heder og ære til mine tidligere sjefer for å spare oss og seg selv for dette helvetet.)

Posted in Uncategorized | 9 Comments

Fornye, forenkle og forbedre?

Vår nye regjering vil fjerne tidstyver, fornye, forenkle og forbedre. Vanskelig å få noe vettugt ut av noe så vagt, kan du si. Ingen har vel gått på valg for å få innført flere tidstyver, forelde, forvikle og forverre. Men vent nå litt. Har de kanskje det likevel? Alle prøver å få sin målsetning til å høres best mulig ut. Hva ville det motsatte av «fjerne tidstyver» være, hvis man skulle si det på en måte som ville fått stemmer. Det ville vært “Arbeid for alle” og det høres kjent ut.

Lat som vi idag har meningsfylt arbeid til alle. Så fjerner vi tidstyver ved for eksempel å skrive ny software som erstatter manuelt arbeid. Hva skjer da? Da er det noen som står igjen uten jobb. Eller med drastisk redusert arbeidstid. Det er hele poenget med automatisering.

For 100 år siden drømte man om at alle fabrikker og all automatisering ville føre til at vi fikk mer fritid. Idag er det ikke måte på hvor mye vi har klart å automatisere. Hurra! Ikke noe mer kjedelig manuelt arbeid på oss. Eller? Vi snakker alltid om dette som noe positivt. Men er det egentlig det? Det avhenger da helt av hva den frigjorte tiden blir brukt til.

Jeg jobber som programmerer i staten. Jo bedre jeg gjør jobben min, jo flere blir «frigjort sine kjedelige arbeidsoppgaver». Hva skal de da gjøre? Jeg er ikke spesielt redd for at saksbehandlerne våre blir arbeidsledige, i staten gir vi ikke folk sparken. Det jeg er redd for er hvilken jobb de blir tvunget til å ta. Mest sannsynligvis noe innen administrasjon.

Når det ikke er manuelt arbeid igjen, blir man nødt til å ta seg jobb med å overse det lille manuelle arbeidet som er igjen. Takk skal dere ha. Der arbeiderne før var frie til å gjøre jobben sin, som politimenn, lærere, leger, så er de idag underlagt et fjell av byråkrater som skriker etter rapporter og timelister, kaller inn til møter, omstrukturerer, planlegger og utarbeider nye rutiner i det uendelige. Innovasjonskonsulenter, effektiviserings-coach’er og jeg vet ikke hva. Herregud. Når man som fagperson ser et behov som kan løses er det ikke snakk om å bare gjøre det. Nei, her må det først planlegges, prioriteres og samkjøres i hjel i minst 3 år med hjelp av drøssevis av innleide konsulenter til over 1000kr timen som ikke har peiling på domenet man jobber med, og bare unntaksvis har særlig arbeidserfaring overhodet. DA blir det bra nemlig. Det er dette som gjør at våre statlige IT-prosjekter går så sinnsykt bra hver gang. Å? De går ikke så bra sier du? Jammen da vet jeg hvorfor – det er fordi dere trenger ENDA MER MØTER OG PLANLEGGING FØRST! Med ENDA FLERE folk som ikke har peiling. Jepp, jepp. Det er sånn det går når man på død og liv skal sysselsette alle.

Kunne de ikke bare holdt seg hjemme? Tenker jeg. Med familien? Kost seg med tur på stranda og nybakte rundstykker med hjemmelaget syltetøy? Tatt seg tid til å besøke bestemor på aldershjem? Hæ? Skulle det ikke være en BRA ting å fjerne menneskelig arbeid? Nå som de endelig har fått fri fra de kjedelige jobbene sine, er det virkelig nødvendig at de bruker all tiden sin på å plage de få av oss med ferdigheter som enda ikke har blitt automatisert bort? Kan de ikke la oss være i fred?

Automatiseringen bare fortsetter og fortsetter. Snart blir hele transportsektoren snudd på hodet med selvkjørende biler og trailere. Jeg grøsser ved tanken på alt byråkrati det vil forårsake. Vi er nødt til å tenke nytt når det gjelder sysselsetting. For eksempel borgerlønn, eller redusert arbeidstid: 4-timers dager kanskje? Hvis jeg ikke får noen garantier om hva den frigjorte tiden skal brukes til, blir jeg nødt til å stemme på forelding, forvikling og forverrings-partiet ved neste valg.

I sitt essay “On the phenomenon of bullshit jobs” tar David Graeber opp dette temaet på en mye bedre måte enn meg: http://strikemag.org/bullshit-jobs

Posted in Uncategorized | Leave a comment

De som hater barnelatter

Jeg hadde tatt med meg sønnen min på 2 eller deromkring til biblioteket. Bare han og meg. Vi spiste lunsj i kantina og etter maten gikk han helt bort til enden av salen, snudde og løp tilbake med armene utstrakt for å hive seg imot meg og gi meg en stoooor kos. Igjen og igjen tok han skikkelig løpefart for å kaste seg mot meg så hardt som mulig. Han lo, jeg lo. Det var et nydelig øyeblikk. Jeg hadde lyst til å dele det med noen, jeg snudde meg rundt for å se om det var noen andre i nærheten som jeg kunne smile til. En ung kvinne satt like ved, jeg så bort på henne og ble møtt med et blikk fylt av avsky, hat, smerte, sorg, alt mulig vondt. Bare et brøkdelssekund, før hun så ned i bordet igjen og latet som ingen ting. Det var tydelig at hun ikke ville at jeg skulle se reaksjonen hennes. Jeg ble litt satt ut. Men så slo det meg: “Hun har tatt abort”.

Hun kunne hatt en sånn liten glad skapning. Som lo og smilte og kalte henne mamma. Hvordan hadde barnet sett ut mon tro? Hadde han eller hun vært stille og forsiktig eller en skikkelig rabbagast? Nå ville barnet fyllt 1 år, hva hadde hun kjøpt i bursdagsgave? Så mange ubesvarte spørsmål. Men en ting er sikkert, hun hadde elsket barnet sitt over alt på jord. Men den gang ei. Hun “var sikker”, hun tok abort-pillen, og fødte et dødt foster noen dager senere. Nå må hun leve med det. “Jeg har drept barnet mitt”.

Jeg vet selvsagt ikke om dette gjalt jenta jeg så på biblioteket den dagen. Det var meg selv jeg kjente igjen. Hvis jeg ikke husker feil har hver 3. norske kvinne tatt abort. 18 prosent av dem sliter psykologisk i etterkant. Gjerne i mange år. Jeg hørte nylig om en jente som ligger og kaster opp av tanken på hva hun har gjort hvert år, på dagen hun tok abort. 18 prosent er ikke en stor andel, men en betydelig en likevel. En andel som naturlig nok ikke vil heve sin stemme. De orker ikke tenke på temaet engang, langt mindre snakke om det. Selv etter snart 17 år er jeg langt fra komfortabel med å ta det opp. Jeg skulle ønske noen andre kunne komme med poenget mitt for meg. Men stemmen jeg vil høre dukker aldri opp i de mediene jeg leser.

Hva er så poenget mitt? Jeg ønsker IKKE at vi endrer abortlovene og jeg er IMOT reservasjonsrett for fastleger. Jeg er altså “en av dere”. Men jeg ønsker at vi toner ned retorikken når vi diskuterer. Som 18-åring var jeg veldig engasjert i abort-spørsmålet. “kvinnen bestemmer over sin egen kropp”, “kvinner har kjempet hardt for å få gjennom denne rettigheten”, “det er uansvarlig å få barn når man er for ung til å passe på dem”, “kvinner ødelegger karrieremuligheter ved å få barn for tidlig”. osv. Innen jeg ble gravid var jeg allerede overbevist om at jeg måtte ta abort dersom jeg skulle bli gravid uten at det var planlagt. Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Etter mange år med gjentatt abort-tilhenter-retorikk, kan det virke helt uforståelig at noen velger å beholde barnet under feil omstendigheter. “Det er jo bare en celleklump alikevel”. Jeg vet om en som nærmest ble truet av flere i sin næreste familie: “Nå tar du abort!” “Hvis ikke kommer ikke jeg til å hjelpe med barnepass i alle fall!”. Jeg håper dette ikke skjer ofte, men det er ikke overraskende gitt temperaturen abort-diskusjoner fort får. Det er ikke noe logisk feil med abort-argumentene, men de førte i alle fall til at jeg aldri følte det var noe annet alternativ enn å ta abort. Noe annet ville vært uansvarlig og helt ulogisk. Jeg hadde aldri hørt noen jeg oppfattet som på “min side” argumentere for hvordan det kan gå fint å få barn, selv om man er ung. Hvordan man kan få det til å funke, hvordan det kan bli en fin opplevelse. Det er bare noe kristen-fundamentalister snakker om. Det har jeg lyst til at vi gjør noe med. Opp imot 18 prosent av de som tar abort kunne kanskje erstatte vedvarende psykiske plager med nydelige, søte, slitsomme, kanskje karriere-ødeleggende, men likevel fantastiske barn de hadde hatt stor glede av.

Jeg har lest flere klager over at fastleger får abortsøkende kvinner til å stille spørsmål ved sitt valg om å ta abort. Jeg synes det er fint å høre at noen leger gjør dette. Uønsket graviditet er ikke noe man snakker med mange om. Fastlegen er kanskje den eneste. Dersom en avgjørelse noen har tatt helt på egenhånd har en 18% sjanse for at de får vedvarende psykiske plager, skulle det bare mangle at legen prøver å passe på at pasienten ikke utsetter meg selv for unødig skade.

Selvfølgelig skal ingen trenge å føle skam over å ta abort, men unge jenter skal ikke føle en samfunnsplikt til å drepe barna sine heller. For dét kan det nemlig føles som. Følelser er ikke logiske alltid. Dessverre. I min omgangskrets, og i sekulære Norge generelt er det mer enn nok folk som argumenterer for hvorfor abort er bra. Jeg ønsker at flere abort-tilhengere slår et slag for de som velger å IKKE ta abort. Vi må slutte å fremstille uønsket graviditet som et ensidig onde som kvinner takk og lov har rettigheter til å fri seg fra. Min datter skal vite at jeg blir glad dersom jeg får bli bestemor. Uansett når det måtte bli. At jeg stiller gledelig opp og hjelper med barnepass og hva det måtte være. Jeg håper dattera mi forteller sine venninner at det ikke trenger være verdens ende om man blir mamma i ung alder.

Kvinnesaksforkjempere har kjempet hardt for å gi oss rettigheter. Viktige rettigheter som er kjempebra for de fleste. Men kanskje ikke like bra for alle? Medaljen har en bakside. Vi må passe på at baksiden ikke blir for mørk.

Posted in Samfunn | 2 Comments

Borgerlønn

Tenk om alle bare fikk penger fra staten uten å gjøre noen ting som helst.
Tenk så mange som ikke ville giddet å komme på jobb.
Hadde bare sittet hjemme på sofaen og sett på TV mens penger fra staten rullet inn på kontoen.
Våre dyrebare skattepenger.
Brukt til å holde folk unna jobb.
Tenk så mye resten av oss hadde fått gjort på jobb uten disse umotiverte sjelene i veien.
Borgerlønn.
Vinn vinn spør du meg.

Posted in Uncategorized | Leave a comment