Når man leser om problemene innen helse IT hører man stadig om hvor stort problem det er at systemene ikke snakker sammen. Data som blir lagt inn på sykehuset dukker ikke opp hos fastlegen osv. Dette bør vi helt klart fikse på.
Men det er flere måter å tenke på dette problemet. For hva er det egentlig vi vil? Vil vi egentlig at datasystemet til fastlegen snakker med datasystemet til sykehuset? Hvordan vil dette egentlig fungere? Hvordan kan fastlegesystemet vite hvilket sykehus det skal hente data fra? Må de integrere med samtlige sykehus og helse-institusjoner i hele Norge bare for sikkerhets skyld? Hvordan kan de ellers vite at de har all informasjon om meg? Jeg kan jo ha skadet meg på ferie et helt annet sted i landet og fått behandling der.
Hvis vi skal nå målet om “en innbygger, en journal” ved at alle systemene snakker sammen, så må jo egentlig alle IT-systemer i Norge snakke med alle andre IT-systemer i Norge. Det medfører veldig mye kompleksitet på veldig mange nivå – og for å nå dette målet, er det helt essensielt at alle IT-systemer “snakker samme språk”. Vi må ha standardiserte datamodeller alle kan forholde seg til – og det å bli enige om et slikt felles språk på tvers av så mange forskjellige domener, det er ikke lett.
En annen løsning er å tvinge alle til å bruke samme IT-system. Et mega-system som gjør alt for alle. Det er heller ikke særlig populært eller effektivt. Det er så mange forskjellige brukergrupper innen helse, at å finne effektive “plattformer” som gjør absolutt alt er tilnærmet umulig.
I land som USA, så er arbeid som dette helt nødvendig, og det er masse forskjellige standarder der ute som har som formål å gjøre denne “samtalen” lettere. Men i USA har de ikke noe statlig helsevesen slik som oss. De har private helse-organisasjoner som alle har sine pasient-systemer. Den eneste måten å få samlet helse-informasjon om en pasient, er ved å integrere med alle helse-institusjonene pasienten har vært innom.
Men Norge er veldig annerledes enn USA. (Takk og lov.) I Norge har vi et statlig helsevesen. I Norge er vi heller ikke så glade i snakke med villt fremmede. Vi holder oss mer til oss selv. Det kan også våre IT-systemer gjøre! De trenger faktisk ikke snakke med hverandre i det hele tatt. De kan bare kan få det de vil fra staten. Vi er godt vant med dette med felles registre, som folkeregisteret, likningsregisteret, kontaktregisteret, all offentlig informasjon om oss ligger typisk i et felles register. Disse felles registrene gjør det veldig lett for oss å lage gode brukervennlige IT-løsninger, der informasjon om hvor du bor og hvem du bor sammen med kan hentes automatisk, så du slipper å fylle det inn igjen og igjen i alle offentlige skjemaer. Det er jo egentlig dette vi også trenger i helsevesenet. Det som er viktig for meg er jo ikke at “systemene snakker sammen”. Det som er viktig er at min informasjon er tilgjengelig der det trengs. Vi trenger ikke at fastlegesystemet snakker med sykehus-systemet. Vi trenger at begge to sender og henter data til et felles register. Vi trenger ingen “integrasjonsplattformer” eller “helseplattformer” der applikasjoner “snakker sammen”. Vi trenger kontroll på helsedataene våre.
La oss ikke importere problemer vi ikke har fra USA. Vi trenger ikke komplekse altomspennende integrasjonsplattformer og helseplattformer der applikasjoner “snakker med hverandre med felles språk”. Vi trenger bare å sette opp registre der data lagres sentralt, og tilgjengeliggjøres på en sikker måte.
Hello world 
Å bruke 22 Milliarder og 23 år på å prøve å lage en felles helseplatform, er vel omtrent så dumt som det kan få blitt (og noe kun PwC kunne få seg til å foreslå – for de vet hvor uvitende statsansatte beslutningstagere er når det kommer til IT). Jeg vet, for jeg er selv statsansatt beslutningstager. I en anbudskonkurranse jeg en gang var med i, fikk vi samlet noen av verdens største leverandører rundt bordet i en tilbyderkonferanse. En av de store amerikanske aktørene spurte hvor mange ansatte vi var, og jeg svarte stolt hvor mange tusen vi var. Da rynket de på nesa og sa at de normalt ikke leverte til så små bedrifter.
Det bor altså ferre mennesker her på berget enn i en middels stor amerikansk by. Og vi må bruke 22 milliarder og 23 år på å snekre en databaseplatform som kan huse vårt lille Norge?
Nei, bygg heller flere operaer, museer og biblioteker. Da kan jo skattebetalerne i det miste ved selvsyn beskue overforbruket. Jeg sier ikke mer.
Jeg vil vel tro at svært mange av disse milliardene ikke er knyttet opp til selve løsningen men kostnader med innføring.
Jeg foreslår følgende arkitektur.
– Definere datamodellene for journal, legebesøk, betaling, henvisning, resept osv osv.Gjenbruk det standardene som man finner i elektronisk resept, kjernejournal hvis de er gode nok.
– Lag en infrastruktur som inneholder de forskjellige datalemenetene. Journal, historikk osv. Eksponer disse via veldefinerte API.
– Krev at alle sykehus, legekontor osv skal bruke journalsystemer som oppdaterer data i det sentrale registeret.
– Ha en sertifiseringsordning som verifiserer at systemer som brukes plattfomren gjør det i henhold til standard. (mye kan selvsagt automatiseres på API nivå)
– Da vil sykehus kunne fortsette å bruke Dips eller Epic hvis de ønsker det og de tilbyr integrasjon.
Dette kan delvis sammenlignes med at skattedirektoratet har definert en datamodeller for skattemeldingen og Visma og andre har tilbyr systemer som kan levere skattemelding så lenge de følger standarden.
– Utvikle en åpen kildekosløsning for journal, legekontor osv osv. Dette er universitet i Oslo i gang med DHIS2 systemet som lages som uhjelp. Det er vel ingen grunn til at vi ikke skal kunne lage en slik løsning som er bra nok også for Norge hvis vi skal lage system for U-Land.
Men det vil være krevende å lage en løsning som tilvarer Dips/Epic på alle områder så man bør kanskje prioriter de delene hvor det ikke brukes systemer som på legekontor.