Jeg har aldri vært spesielt redd av meg. Det er en av de tingene som gjør at jeg ofte føler meg litt fremmedliggjort når jeg er rundt damer. Samtalen går ofte i hva man er redd for. Om det er innsekter, fly, overfallsmenn, muslimer, mørket… Da faller jeg litt ut. Jeg er litt for lite redd. Fra et evolusjonært ståsted er jeg den mennesketypen som hjelper gruppens overlevelse ved å hive meg utti hva som helst av nye ting, slik at de andre lærer at «det der var jo ikke så inmari smart da». Men uansett, som så mange kvinner har tatt til orde for de siste dagene så føler jeg også at det er et genuint samfunnsproblem at så mange kvinner går rundt og er bekymrede. Det reduserer livskvaliteten. Eller som Yoda sier – fear leads to anger, anger leads to hate and hate leads to suffering. Ingen burde leve i frykt. Hverken for menn, eller edderkopper for den saks skyld.
Så på et eller annet nivå er det noe som plager meg med kampanjer som #jegharopplevd på Twitter. Kvinner snakker ut om alt av kjønnsdikriminerende ting de har blitt utsatt for. Jeg har en lydbok om retorikk der forfatteren snakker om hvor viktig det er å tenke på hva du ønsker å oppnå av en reaksjon hos ditt publikum. Ikke fokuser på hva du har lyst til å si, fokuser heller på hvilken reaksjon du ønsker å oppnå. Reaksjonen til kvinner som leser om diskriminering og overfall er å føle seg enda mer redde og fortvilede og motløse. Jeg ønsker meg en annen reaksjon. Jeg ønsker at kvinner skal føle seg sterkere og mindre redde.
Jeg ønsker meg tweets og historier om hvordan kvinner har «tatt igjen» når de blir utsatt for upassende oppførsel. Gjør ikke noe om de er oppdiktet engang! Bruk fantasien. Hva skal jeg gjøre neste gang noen klår på meg? Hva skal jeg gjøre neste gang noen slenger en melding? Historier om hvordan menn som oppfører seg helt håpløst blir latterliggjort og ydmyket. Da vil vi slå to fluer i en smekk.
Hello world 