De som hater barnelatter

Jeg hadde tatt med meg sønnen min på 2 eller deromkring til biblioteket. Bare han og meg. Vi spiste lunsj i kantina og etter maten gikk han helt bort til enden av salen, snudde og løp tilbake med armene utstrakt for å hive seg imot meg og gi meg en stoooor kos. Igjen og igjen tok han skikkelig løpefart for å kaste seg mot meg så hardt som mulig. Han lo, jeg lo. Det var et nydelig øyeblikk. Jeg hadde lyst til å dele det med noen, jeg snudde meg rundt for å se om det var noen andre i nærheten som jeg kunne smile til. En ung kvinne satt like ved, jeg så bort på henne og ble møtt med et blikk fylt av avsky, hat, smerte, sorg, alt mulig vondt. Bare et brøkdelssekund, før hun så ned i bordet igjen og latet som ingen ting. Det var tydelig at hun ikke ville at jeg skulle se reaksjonen hennes. Jeg ble litt satt ut. Men så slo det meg: “Hun har tatt abort”.

Hun kunne hatt en sånn liten glad skapning. Som lo og smilte og kalte henne mamma. Hvordan hadde barnet sett ut mon tro? Hadde han eller hun vært stille og forsiktig eller en skikkelig rabbagast? Nå ville barnet fyllt 1 år, hva hadde hun kjøpt i bursdagsgave? Så mange ubesvarte spørsmål. Men en ting er sikkert, hun hadde elsket barnet sitt over alt på jord. Men den gang ei. Hun “var sikker”, hun tok abort-pillen, og fødte et dødt foster noen dager senere. Nå må hun leve med det. “Jeg har drept barnet mitt”.

Jeg vet selvsagt ikke om dette gjalt jenta jeg så på biblioteket den dagen. Det var meg selv jeg kjente igjen. Hvis jeg ikke husker feil har hver 3. norske kvinne tatt abort. 18 prosent av dem sliter psykologisk i etterkant. Gjerne i mange år. Jeg hørte nylig om en jente som ligger og kaster opp av tanken på hva hun har gjort hvert år, på dagen hun tok abort. 18 prosent er ikke en stor andel, men en betydelig en likevel. En andel som naturlig nok ikke vil heve sin stemme. De orker ikke tenke på temaet engang, langt mindre snakke om det. Selv etter snart 17 år er jeg langt fra komfortabel med å ta det opp. Jeg skulle ønske noen andre kunne komme med poenget mitt for meg. Men stemmen jeg vil høre dukker aldri opp i de mediene jeg leser.

Hva er så poenget mitt? Jeg ønsker IKKE at vi endrer abortlovene og jeg er IMOT reservasjonsrett for fastleger. Jeg er altså “en av dere”. Men jeg ønsker at vi toner ned retorikken når vi diskuterer. Som 18-åring var jeg veldig engasjert i abort-spørsmålet. “kvinnen bestemmer over sin egen kropp”, “kvinner har kjempet hardt for å få gjennom denne rettigheten”, “det er uansvarlig å få barn når man er for ung til å passe på dem”, “kvinner ødelegger karrieremuligheter ved å få barn for tidlig”. osv. Innen jeg ble gravid var jeg allerede overbevist om at jeg måtte ta abort dersom jeg skulle bli gravid uten at det var planlagt. Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Etter mange år med gjentatt abort-tilhenter-retorikk, kan det virke helt uforståelig at noen velger å beholde barnet under feil omstendigheter. “Det er jo bare en celleklump alikevel”. Jeg vet om en som nærmest ble truet av flere i sin næreste familie: “Nå tar du abort!” “Hvis ikke kommer ikke jeg til å hjelpe med barnepass i alle fall!”. Jeg håper dette ikke skjer ofte, men det er ikke overraskende gitt temperaturen abort-diskusjoner fort får. Det er ikke noe logisk feil med abort-argumentene, men de førte i alle fall til at jeg aldri følte det var noe annet alternativ enn å ta abort. Noe annet ville vært uansvarlig og helt ulogisk. Jeg hadde aldri hørt noen jeg oppfattet som på “min side” argumentere for hvordan det kan gå fint å få barn, selv om man er ung. Hvordan man kan få det til å funke, hvordan det kan bli en fin opplevelse. Det er bare noe kristen-fundamentalister snakker om. Det har jeg lyst til at vi gjør noe med. Opp imot 18 prosent av de som tar abort kunne kanskje erstatte vedvarende psykiske plager med nydelige, søte, slitsomme, kanskje karriere-ødeleggende, men likevel fantastiske barn de hadde hatt stor glede av.

Jeg har lest flere klager over at fastleger får abortsøkende kvinner til å stille spørsmål ved sitt valg om å ta abort. Jeg synes det er fint å høre at noen leger gjør dette. Uønsket graviditet er ikke noe man snakker med mange om. Fastlegen er kanskje den eneste. Dersom en avgjørelse noen har tatt helt på egenhånd har en 18% sjanse for at de får vedvarende psykiske plager, skulle det bare mangle at legen prøver å passe på at pasienten ikke utsetter meg selv for unødig skade.

Selvfølgelig skal ingen trenge å føle skam over å ta abort, men unge jenter skal ikke føle en samfunnsplikt til å drepe barna sine heller. For dét kan det nemlig føles som. Følelser er ikke logiske alltid. Dessverre. I min omgangskrets, og i sekulære Norge generelt er det mer enn nok folk som argumenterer for hvorfor abort er bra. Jeg ønsker at flere abort-tilhengere slår et slag for de som velger å IKKE ta abort. Vi må slutte å fremstille uønsket graviditet som et ensidig onde som kvinner takk og lov har rettigheter til å fri seg fra. Min datter skal vite at jeg blir glad dersom jeg får bli bestemor. Uansett når det måtte bli. At jeg stiller gledelig opp og hjelper med barnepass og hva det måtte være. Jeg håper dattera mi forteller sine venninner at det ikke trenger være verdens ende om man blir mamma i ung alder.

Kvinnesaksforkjempere har kjempet hardt for å gi oss rettigheter. Viktige rettigheter som er kjempebra for de fleste. Men kanskje ikke like bra for alle? Medaljen har en bakside. Vi må passe på at baksiden ikke blir for mørk.

Advertisements
This entry was posted in Samfunn. Bookmark the permalink.

2 Responses to De som hater barnelatter

  1. haagenhasle says:

    Du er skikkelig tøff, dette var sterke og viktige ord!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s