Unnskyld

En gang i min ungdom var to venner og jeg på vei til det lokale kjøpesenteret. Halvveis ble vi stoppet av to gutter med truende adferd. De tok tak i den ene av oss. Og hva gjorde vi andre? Vi løp. 200 meter unna stoppet vi. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi gå tilbake å sloss? Skulle vi ringe på hos noen i nærheten? Dette var før man hadde mobiltelefoner. Før vi fant på noe lurt kom kameraten vår luskende bort til oss. Alt hadde gått bra, han hadde gitt dem litt penger og de hadde latt ham være. Takk og lov. Noen kaller Eskil Pedersen feig. Han er jo rene Rambo i forhold til meg.

Jeg skammer meg virkelig over hvor feig jeg var den gangen. Hadde det skjedd igjen, ville jeg handlet annerledes – jeg håper i alle fall inderlig det. Jeg har ingen problemer med å be kameraten min om tilgivelse for min feighet. Jeg håper det får ham til å føle at jeg bryr meg om ham, tross mitt svik. At hans sikkerhet betyr noe for meg, selv om jeg var ute av stand til å beskytte ham akkurat da. Skulle vi komme opp i en ny krisesituasjon, vil jeg at han skal vite at jeg føler et ansvar for å passe på. Jeg kunne selvsagt heller si “Jammen, jeg gjorde så godt jeg kunne. Ingen kunne forventet noe mer”. Dette stemmer jo forsåvidt. Men det hadde kanskje ikke vært spesielt hyggelig å høre for kameraten min.

Man trenger ikke ha gjort noe galt med vilje, eller noe galt i det hele tatt for å be om unnskyldning eller uttrykke et ønske om at man hadde handlet annerledes. Det koster så lite, men kan bety så mye.

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s