Felles kurs mot 2020 og 2025

Brønnøysund har skrevet om sitt planlagte arbeid fremover mot 2020 og 2025. Felles kurs mot 2020 og 2025.
Det var ikke helt det jeg hadde lyst til å lese, men heller enn å komme med innsigelser og krangling som vanlig, tenkte jeg å skrive min egen versjon. Det jeg kunne tenkt meg å lese, eller et utkast til det jeg selv hadde skrevet hvis jeg var ansvarlig. Det blir jo mindre morsom lesning; ikke noe sarkasme, ingen rare sammenligninger, men samma det – jeg hadde lyst til å prøve å formulere hva det egentlig er jeg har lyst til å høre/forventer å høre fra det offentlige. Hva synes dere? Er dette en forbedring av budskapet til Brønnøysund?

Felles kurs mot 2020 og 2025

I Brønnøysund forvaltes mange forskjellige offentlige registere. Vi har gått fra papir-systemer der skjemaer og vedtak lagres i papir-arkiv-skap, til digitale løsninger, der skjemaer og vedtak lagres i elektroniske arkiv-skap. Men lite har egentlig endret seg for brukeren. Vi ønsker nå å fullføre den digitale transformasjonen av våre registre. Vi ønsker å legge til rette for gode, personlige, digitale dialoger der bruker og saksbehandler, når som helst og hvor som helst, får innsyn i dokumenter og muligheter til å tilføye/endre informasjon, fra mobilen, nettbrett eller datamaskin. Der både bruker og saksbehandler fortløpende holdes oppdatert med relevant informasjon.

Hva dette betyr i praksis vil variere fra register til register og fra brukerbehov til brukerbehov. Noen trenger informasjon om seg selv og sin bedrift. Andre trenger informasjon om store mengder bedrifter/personer. Noe informasjon er privat, annen informasjon skal være åpent tilgjengelig. Osv.
Ikke bare er det store forskjeller fra register til register og behov til behov, men landskapet innen IKT endrer seg såpass fort, at så snart en har fått på plass en løsning som passer ett brukerbehov, kan ny teknologi være tilgjengelig. Ny teknologi som det vil være hensiktsmessig å benytte for å løse andre brukerbehov. Eller for å løse det samme behovet på en bedre måte.

Vi ønsker derfor ikke å låse oss til én arkitektur og én løsning som skal brukes på tvers av alle registre. Gjør vi dette, blir løsningen mest sannsynlig suboptimal for en stor andel av brukerbehovene. I tillegg ville det bli vanskeligere og mer risikabelt å oppgradere, modernisere og gjøre endringer; Endringer i en enkel frittstående tjeneste, enten en endring i funksjonalitet eller teknologisk, har mye lavere risiko enn en endring som treffer hele porteføljen. Vi ønsker oss en portefølje det er enkelt å jobbe med og endre over tid. Vi vil lage små frittstående tjenester som kommuniserer over veldefinerte APIer ved behov. Istedenfor å utvikle egne felles plattformer, vil vi se til de mange etablerte sky-leverandører som idag leverer infrastruktur som kan brukes til å produksjonssette enkle frittstående tjenester.

Behovene vi skal innfri er ikke behovene til forvaltningen, men behovene til befolkningen. Derfor vil vi i arbeidet fremover organisere oss og arbeidet vårt først og fremst etter brukerbehov. Behovene til det norske folk. Vi vil ha team som jobber med selvstendige næringsdrivende, team som jobber med frivillig organisasjonsarbeid, osv. Tverrfaglige team, som jobber aktivt for at nettopp deres brukergruppe skal få optimale digitale brukeropplevelser. Dette vil innebære samarbeid med andre offentlige og private aktører, samt brukerne selv.

Hvis vi lykkes i å lage gode, stabile og brukervennlige løsninger, ønsker vi at andre skal få lære av våre erfaringer. Derfor vil all kildekode være åpent tilgjengelig, og vi tar imot forslag til forbedringer og utvidelser. Der det er hensiktsmessig vil vi lage gjenbrukbare biblioteker og tjenester som andre kan benytte seg av ved behov. Men vi jobber etter “bruk, før gjenbruk” prinsippet. Vi lager løsninger først og fremst for å løse et konkret og reelt behov. Først når vi ser at det fungerer i praksis, vurderer vi om det kan eller bør gjenbrukes.

Vi har en stor jobb å gjøre, men gevinstene er enorme og vi gleder oss til å komme igang!”

Advertisements
Posted in iT | Leave a comment

For mye lekser og skolearbeid, sier du? Langt ifra.

“La barn være barn” er det mange som sier om dagen. Vi blir advart mot økende læringstrykk i barnehage og skole. Det er for mye skole for tidlig. For mye lekser og for mye forventninger, barna bør få lov til å leke mer sier man. “For mye skole”? Hva er det vi klager over – for mye læring? For høye forventninger – forventninger om hva da? At barna er lærelystne og nysgjerrige? Er ikke alle barn det av natur?
“Hvorfor det?” “Hvorfor det?” “Hvorfor det?” “Hva er det?”
Det er jo nettopp disse tingene skolen svarer på. Eller rettere sagt skal svare på. For det er jo det som er problemet.
Skolen svarer ikke på spørsmålene barna lurer på. Skolen lærer deg “hvordan lese sammensatte ord”, “hvordan regne pluss og minus”, “når skal jeg bruke dobbeltkonsonant”, “og eller å?” Barn er utrolig nysgjerrige av natur, men de lurer ikke på “hvordan brukes dobbeltkonsonant?”. De lurer på ting som “Hvordan staves ´sticky piston´? Jeg prøver å finne en Minecraft video på youtube”. De er kjempegira på å lære alt skolen har å tilby. De får ikke nok. Men på skolen får de ikke svar på interessante ting. Der lærer de om “ord med dobbeltkonsonant” eller “sammensatte ord”. Illustrert av korte, kjedelige, usammenhengende anekdoter om oppdiktede uinteressante barn som gjør meningsløse ting:

Trym og Trine bor på Berg.
Berg er en bondegård.
På Berg er det mye liv.
Hønene kakler i hønsegården.
Trym gir hønene mat og samler egg.
– Tuppa, tuppa, tuppa, sier Trym.
Grisene i bingen ruller seg i søla.
De grynter glade når Trine gir dem mat.
– Gryntegrisen min, sier Trine.

Ferdig.
WOW, så spennende da gitt! Altså… det er ikke noe poeng, ikke noe humor, ikke noe spenning, ikke noe læring, ikke NOE AV INTERESSE FOR NOEN SOM HELST. Hverken voksne eller barn. “Lekse til tirsdag: Les teksten 3 ganger med innlevelse” Kødder du eller? 3 GANGER? Med innlevelse? Innlevelse? Selv jeg klarer ikke lese noe så drepende kjedelig med innlevelse. Hvordan kan jeg forvente det av barna mine? Jeg ser igjennom norsk-læreboka til min 2.klassing og spør meg selv “Hvis forfatterne hadde prøvd så godt de kunne å gjøre dette uinteressant – hadde jeg merket forskjellen?” Jeg vet sannelig ikke.
Hadde tekstene blitt skrevet av læreren fra uke til uke, så hadde jeg kanskje vært mer forståelsesfull. “Kanskje hun er stresset, har altfor mye å gjøre, har ikke tid til å finne på noe gøy til barna” Men dette er det offisielle, godkjente skolemateriellet tusenvis av barneskolebarn må gjennom. Klarer vi ikke bedre enn dette? Hvem er det som godkjenner det her? Med så mye god barnelitteratur å ta fatt på, så mye kule lærerike prosjekter og oppgaver å finne i bøker og på nett.. Hvordan kan utdanningsdirektoratet (eller hvem det nå enn er som har ansvar) få dagens pensum i fanget og si “Ja, dette ser bra ut. Det blir ikke bedre enn dette. Kjør på. Trykk det opp og send det ut.” Hvordan i alle dager har vi klart å ende opp med et pensum som er så drepende kjedelig? Så kjedelig at flere og flere folk aktivt fraråder for mye “skolearbeid”.
Det snakkes om at vi trenger bedre lærere. Det holder ikke. Selv ikke den beste pedagog i landet klarer å gjøre dette pensumet interessant.

Ååå, disse jordbærene smaker godt,
sier Jakob.
–De smaker sommer.
–Ja, de smaker sommer, sier mamma.
–Kan du kjøpe flere i morgen?
–Ja, men du må minne meg på det.
Jeg har så mye jeg skal huske.
–Det skal jeg gjøre, sier Jakob.

“Måååå jeg lese en gang til?” spør sønnen min.
“Ja, sier jeg. To ganger til. Med innlevelse.
“Ååååååhhhh….” stønner han.

Ja, vet du hva, jeg er helt enig. Lekser er SINNSYKT kjedelig. For både forelder og barn. Jeg klarer ikke det her altså. Hvem er ansvarlig for å godkjenne pensum her i landet? Eier de ikke skam?

Posted in Samfunn | 9 Comments

Rette streker sparer millioner

Rett strek til 125 millioner

Rett strek til 125 millioner

Noen flere enn meg som så denne artikkelen? “Lars Magnar rettet ut kommunens svingete tunnelforslag i siste øyeblikk. Sparte 125 millioner kroner” Da jeg trykket på linken trodde jeg det var en parodi. Jeg trodde det var en morsom historie som skulle illustrere hvor utrolig dårlige avgjørelser som kan tas i det offentlige. Men det viste seg å være en sann historie. Ikke bare hadde man planlagt tunnelløp som snirkler seg rundt i sirkler, men det var i tillegg altfor bratt og altfor smalt. I siste liten kommer Lars Magnar til unnsetning – “hva om vi bare lager en rett tunell fra A til B?” “Hmmmm… ja, det var kanskje ikke så dumt.”
Er det mulig? EEER DEEET MUUUULIG? Se på den tegningen da!

Rett strek til 125 millioner

Rett strek til 125 millioner


Seriøst!?! Er det mulig? Hva I ALLE DAGER er det som har skjedd her? Det er jo helt absurd. Hvordan kan ellers intelligente mennesker komme frem til så åpenbart elendige designforslag? “Får vi se, vi trenger en ny tunell fra hit til dit – Jeg vet det! (Whoosh, svisj, pennen snurrer rundt og rundt i ring) SÅNN! Dét ble bra tuneller det!”
??????

Og ikke bare det – hvordan i alle dager kan så åpenbart elendige designforslag gå gjennom all kvalitetskontroll og bli godkjent? De fikk offisiell dispensasjon fra krav om stigning og bredde på tunell. Hæ? HÆ? “Jaja, det blir jo litt bratt og svingete, men jeg ser INGEN ANNEN UTVEI enn å ha tunellen snirklende rundt i bratte sirkler slik som planlagt”.
WAT? Hvorfor tenkte man ikke som Lars Magnar med en gang?

Det er ikke bare innen veiprosjektering slike ting skjer, dessverre. Og de samme grunnene til at slike avgjørelser tas innen vei, er også de samme grunnene til at de tas innen f.eks. IT:
Gjenbruk.
Gjenbruk og eksisterende hyllevare “med litt tilpasning”.
Det høres mye bedre ut når man sier det sånn. Det er ikke ønske om å innføre hysterisk dårlige brukeropplevelser som ligger til grunn. Det er snakk om å gjenbruke eksisterende ressurser. I Hordaland var det allerede flere tunnelløp og veier i området. “Da må vi jo benytte oss av disse” Tenkte de. Når man ser på tegningen over blir det forhåpentligvis for alle ganske klart at gjenbruk ikke nødvendigvis er så lurt likevel. De sparte over 30% på å lage en helt ny løsning. Ikke bare ble millioner spart, løsningen ble også mye bedre og tryggere. Tunellen ble hverken trang eller bratt, og reisevei fra A til B ble kortet ned betraktelig.

Akkurat slik er det også innen software. Når man på død og liv skal få alle til å “bruke samme vei”, så blir brukeropplevelsen ofte veldig dårlig. Ikke bare blir den dårlig, den blir også kostbar å lage og vedlikeholde. Endringer i løsningen blir vanskeligere jo flere som bruker den. Både administrativt og rent praktisk. En forbedring for bruker X, kan bety at bruker Y ikke lenger får gjort jobben. Man ender opp med et minste felles multiplum der alle må kjøre rundt i bratte sirkler og det ikke er noe å få gjort med det.

Gjenbruk, hyllevare og fellesløsnigner kan være kjempebra. Men man skal ikke glemme å bruke hodet heller. Av og til er det å lage en ny vei helt klart riktig løsning. Ikke glem å se etter de rette strekene.

Posted in iT | Leave a comment

Billige slips i India

Vi privatiserer stadig flere statlige tjenester og flere av disse private aktørene outsourcer så både drift og utvikling av IT-løsninger til lavkostland som India. Halve poenget med privatisering er å få ned kostnadene, så det skulle jo bare mangle. Uansvarlig å la være kan man si. Hvorfor gjøres det ikke mer av dette egentlig? Og hvorfor begrenser vi oss til IT? Når vi førstnes er igang med å spare skattepenger ser jeg ingen grunn til å ikke gå “all in”. Fra et rent økonomisk perspektiv er det ytterst få ting vi ikke kan gjøre billigere i utlandet (eller med data/roboter). Er det egentlig noe inderne ikke kan gjøre vel så godt som oss – og til en brøkdel av prisen? De har alt de. Fra designere, programmerere og ingeniører til leger, managere og advokater. Norske advokater tar mange tusen kroner i timen. Hvorfor går vi med på slikt? Jovisst kan de sikkert det norske regelverket litt bedre enn indiske advokater, dessuten har de sikkert bedre forståelse for norske forhold, men ærlig talt – inderne kan jo lese seg opp. Til en bitteliten brøkdel av prisen burde det være en “no brainer”: Vi kan få 10 suverene indiske advokater til mindre enn prisen av en norsk en. Jo flere advokater man har, jo større er sjansen for å vinne saken sin, er det ikke sånn det funker? Kvantitet og kostnad per enhet. Dette er gode, robuste og ikke minst enkle ting å måle. Hva er det slipsene sier – “you can’t manage what you can’t measure”. Så skal vi maksimere kontroll, gjelder det å måle så mye som overhodet mulig. Kontroll er som kjent mye viktigere enn suksess.
Og når vi først er inne på slips… Er det noe de har masse av i India så er det jo nettop management og byråkrati. Hvorfor i alle dager er det ingen som har begynt å privatisere og outsource ledelsen og byråkratiet i staten? Det er jo her de høyeste lønningene er. Utrolig mye penger å spare på å outsource ledelsen. Det vrimler av pent kledde folk med slips i India som med sikkerhet kan bidra på alle ledermøter vi har her til lands. Det er jo ikke som om avgjørelsene som tas kan bli så fryktelig mye dårligere? Jeg har stor tiltro til inderne, jeg. Kjør på.

Det er mye vanskeligere å jobbe sammen om å skape verdi for kunder/brukere/mennesker når teamet er delt i to – med den bestemmende overklassen i Norge og arbeiderne i India. Ved å outsource også ledelsen til India, vil de kunne jobbe sammen som ett team. Så tjener vi mer på at de kan jobbe mer effektivt. Vi vil spare masse byråkrati og misforståelser i arbeidsprosessene. Ja, vi vil miste gode arbeidsplasser, men det var vi enige om at ikke gjorde noe – ikke sant? Det er kostnad i kroner og øre vi må fokusere på – ikke arbeidsplasser. Det er mye billigere å ha folk gående på Nav, enn å betale dem lederlønninger i staten.

Det er lett å bestemme at andre enn deg selv skal outsources for å spare penger.
Hvor er vi egentlig på vei? Hva skal vi egentlig ta oss råd til å jobbe med her til lands? Hva slags verden er det vi etterlater oss? Etter oljen skal vi leve av å sitte i møter og skrive kravspesifikasjoner til indere? Vil vi barna våre virkelig så vondt?

Posted in iT, Samfunn, Uncategorized | 1 Comment

Forskjellige problemer, samme løsning?

Vi har mange IT systemer i staten. Mange av dem er avhengige av hverandre. Mange er avhengige av samme data. Det er vanskelig å holde styr på alle sammen. For å kunne jobbe effektivt må vi forenkle systemet. Men hvordan gjør vi dette best?
La oss ta et oppdiktet eksempel med rot i virkeligheten.
Det finnes mange trygdeordninger i dag. Hvis hver eneste trygdeordning har sitt eget trygde-system, sin egen applikasjon, blir det mange applikasjoner å holde styr på. Alle trygder har en masse fellestrekk, hva om vi lager ett system som håndterer alle trygder? Først lager vi skjermbilder for inntasting av data. Så supplerer vi disse med data fra offentlige registre. Dataene blir så sendt inn i en regelmotor, der trygden blir beregnet basert på dataene vi sender inn, så må trygden vedtas av en saksbehandler, før vedtaket arkiveres og utbetales til trygdemottaker. Høres bra ut. Fra hundrevis av separate applikasjoner har vi nå kun søknads-skjermbilder -> datainnsamling -> regelverksmodul -> vedtaksmodul -> arkivmodul -> utbetalingsmodul. Høres mye enklere ut. Denne typen forenkling og sammenslåing av systemer er veldig vanlig. Den gjør livet mye lettere for de som sitter på toppen. Diagrammene blir mye enklere å forholde seg til.

Men denne fremgangsmåten har store svakheter.
La oss ta for oss to forskjellige trygdeordninger og se på konsekvensene av denne strategien.
Foreldrepenger og uføretrygd. Vi begynner med første del – søknads-skjema. Hva kan vi egentlig gjenbruke her? For å søke om foreldrepenger, må man bl.a. ha informasjon om arbeidsgiver, forventet termin, hvorvidt partner er i arbeid og hvor lang permisjon man ønsker seg. For uføretrygd trenger man helt andre ting. Helse-erklæringer og diverse andre utrednigner. Dataene som trengs, for ikke å snakke om målgruppen, er så forskjellige, at gjenbruk av skjema ikke gir noen verdi. For å få til en god brukeropplevelse er vi nødt til å lage et eget skjema for hver av tjenestene.
Videre til neste punkt. Datainnsamling. Hvilke data trenger vi samle inn fra eksterne registre? Igjen, er behovene forskjellige. For foreldrepenger må vi hente inn data om partner, for uføretrygd er dette uinteressant. For uføretrygd trenger vi helsedata og arbeidshistorikk. Dette er unødvendig med tanke på søknad om foreldrepenger. Skal vi lage et gjenbrukbart datainnsamlingssteg, vil vi enten ende opp med en omfattende innsamlingsjobb som der kun en liten brøkdel av dataene samlet inn trengs av tjenesten i bruk. Ellers må vi skrive egen logikk for å håndtere hvilke tjenester som trenger hvilke data og hvordan alt skal rutes. Gjenbruk her gir liten praktisk verdi.
Hva så med regelverk og vedtak? Er det noe som er forskjellig fra trydeordning til trygdeordning så er det regelverket. En trygd er nødvendigvis ikke lik en annen trygd, ellers hadde de vært samme trygd. Gjenbruk av regler er dermed helt meningsløst. Samlokalisering av regler har ingen verdi i praksis.
Vedtakene i forskjellige trygder vil være basert på helt forskjellige ting, og behandles av helt forskjellige saksbehandlere som legger vekt på helt forskjellige faktorer. En søknad om foreldrepenger blir sjelden avslått. Mens søknader om uføretrygd er mye mer omfattende og vedtakene må håndteres med mye mer omhu. Gjenbruk gir liten verdi.
Men utbetaling – det må være gjenbrukbart. Nei faktisk ikke. Hvor utbetales foreldrepengene? Til arbeidsgiver. Hvor utbetales trygd? Vanligvis til trydemottakeren, men kanskje også til kommunen. Selv ikke i utbetaling er det lett å gjenbruke funksjonalitet.

Vi kommer ikke unna å måtte implementere spesifikke regler som gjelder spesifikke tjenester. Ved å insistere på at all utbetalingslogikk skal i samme modul, gjør vi denne jobben mye vanskeligere. Ved å skille kode etter prosess-steg (skjema –> regler -> vedtak -> utbetaling osv) så gjør vi det mye vanskeligere å jobbe med hver enkelt trygdeordning. La oss si det kommer nye krav til søknad om foreldrepenger. I et samordnet system må man da inn og endre koden i kanskje 4 forskjellige systemer. Både skjema, regler, vedtak og utbetaling blir kanskje affektert. Ettersom hver av disse modulene også brukes av alle andre trygdeordninger, må man teste hele applikasjonsporteføljen på ny for å forsikre seg om at endringen ikke hadde negative konsekvenser for noen av de andre tjenestene. Dette er en både tidkrevende og risikabel prosess.

De eneste som tjener på en slik samlokalisering og inndeling av kode er IT-arkitektene og ledelsen, som får en tilsynelatende god oversikt. Brukeren derimot, får et system som er vanskelig å tilpasse deres behov, ettersom alle tjenester skal fungere mest mulig likt.

Hvis vi istedenfor deler inn koden etter brukerbehov, blir den mye enklere og tryggere å jobbe med. Foreldrepenger kan være en applikasjon, som integrerer med akkurat de registrene som trengs for foreldrepenger. Verken flere eller færre. Én applikasjon, med skjema, regler, vedtak, arkivering og utbetaling. Den kan bli forvaltet av ett team, som er dedikert til akkurat den brukergruppen som trenger foreldrepenger. Det blir lett å oppdatere applikasjonen, enten med nye regelverk eller tekniske forbedringer ettersom man kun trenger å forholde seg til regler som gjelder den ene tjenesten. Endringer involverer kun folk i det ene teamet – man trenger ikke koordinere med ”vedtaksmodul-teamet” og ”arkiv-teamet”. Alt skjer internt i teamet som er ansvarlig for brukeropplevelsen til de som søker om foreldrepenger. Oppdateringer i foreldrepenger-applikasjonen kan ikke ødelegge for noen andre trydeordninger, så utrulling av nye versjoner blir uproblematisk og kan skje fortløpende.

Vi må skille mellom gjenbruk av data og gjenbruk av funksjonalitet. Gjenbruk av data er fint. Det er dét vi må jobbe med. De som forvalter offentlige data er nødt til å gjøre disse dataene tilgjengelig. De som forvalter foreldrepenger-applikasjonen bli nødt til å spesifisere hvordan andre offentlige virksomheter kan hente ut informasjon om hvem som mottar foreldrepenger. Så lenge dette er godt dokumentert, er det ikke av stor praktisk betydning hvordan det gjøres rent teknisk. Ved å låse oss til en bestemt integrasjonsprotokoll, gjør vi innovasjon og tekniske fremskritt vanskeligere. Det må være opp til hvert applikasjonsteam å bestemme hvordan de best kan levere fra seg dataene.

Når f.eks. SKATE-programmet til Difi skal jobbe med å legge til rette for bedre samhandling mellom offentlige IT-tjenester er det viktig at de ikke forhindrer utviklingsteamene i å jobbe effektivt og bruker-orientert. Oversikt fra toppen og ned er mindre viktig enn gode tjenester ut mot brukeren. Brukbarhet er viktigere enn gjenbrukbarhet. Offentlige tjenester må optimaliseres for det norske folk, for brukerene, for oss, ikke IT-arkitektene.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Gigantprosjektet er dødt! Leve gigantprosjektet!

Inntil ganske nylig var faren min fransklærer på highschool i USA. En gang var det en elev som spurte om han eller hun kunne skrive en stil om Napoleon for å styrke karaktergrunnlaget. OK, sa faren min. Initiativ er noe man burde oppmuntre. Så ble stilen innlevert. En halv A4 side lang eller deromkring. Der eleven, begynner med å fortelle om Napoleon og at han døde i 1821, for så i neste paragraf fortelle om hvordan han vant presidentvalget i 1848. Eleven hadde tydeligvis ikke skjønt at han skrev om to forskjellige Napoleoner. Det var viktigere å brilliere med kjente datoer og hendelser enn å sjekke at historien faktisk ga mening.

Føler det litt sånn når jeg leser oppsummeringen fra Difi sin digitaliseringskonferanse.

De siste månedene har jeg fulgt ekstra nøye med på diskusjoner om digitalisering i offentlig sektor. Jeg har vært medforfatter på innlegg i Dagens Næringsliv og Computerworld. Har vært på møter med Difi, IKT-Norge, Abelia og KMD, har blogget på egenhånd f.eks her, her og her og twitret ivei. Smidigalliansen har vi blitt kalt, og vårt hovedbuskap har vært at vi må bryte ned IT-satsningene i mindre biter og levere disse bitene fortløpende til ordentlige brukere som kan validere hvorvidt vi lager noe som er nyttig.
Det er et budskap vi tror på og vi har blitt virkelig oppmuntret over folk sin vilje til å høre på oss. De sier til og med at de er enige. Vi må bryte opp prosjektene. Vi må jobbe smidig. Alt virket å gå i riktig retning.
Men etter denne oppsummeringen er jeg ikke lenger helt sikker.

Sanner vil ha slutt på gigantprosjekter til fordel for mindre prosjekter som leveres hyppigere. Yes! Hurra! Så avsluttes hele saken med at vi kårer A-ordningen til årets digitale suksesshistorie.
Hæ? A-ordningen tok 3 år (og det var bare gjennomføringsfasen såvidt jeg vet) og kostet rundt 600 millioner kroner.

Videre snakkes det mye om at vi må sette brukeren i sentrum (Ikke i denne oppsummeringen riktignok, men i mange andre sammenhenger). Brukeren skal styre hva vi lager av offentlige IT systemer. Hurra! Så bra!
Så sies det at A-ordningen er «et godt eksempel på hvordan digitalisering blir brukt for å møte brukernes behov»
Hæ? A-ordningen handler om at arbeidsgivere rapporterer inntekter hver måned, istedenfor årlig. A-ordningen er på ingen måte et godt eksempel på et system som er laget for å løse brukeres behov. Brukerene merker ikke løsningen annet enn indirekte.

A-ordningen er kjempebra. Det er ikke det. Men den er på ingen måte en god representasjon av det politikerne sier de vil oppnå. A-ordningen er noe så sjeldent som et giga-prosjekt som gikk bra. Men det var fortsatt et gigaprosjekt. A-ordningen er et system som bedrer informasjonsgrunnlaget til saksbehandlere som tar imot søknader om offentlige tjenester. Et bra system, som kommer til å gi mye verdi. Men det er IKKE et system som viser at «brukeren» blir satt i fokus. A-ordningen handler om systemet. Ikke brukeren.

Jeg sitter her som faren min med stilen om Napoleon. Dette henger ikke sammen! Hva er det man skal lære fra denne oppsummeringen av digitaliseringskonferansen? Har de skjønt verdien av å bryte opp prosjekter? Har de skjønt hva det vil si å putte brukeren i sentrum? Hva lærte egentlig publikum på digitaliseringskonferansen? Det er ikke godt å si.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvem og hva er det vi kjemper imot?

Hvordan unngår vi de store offentlige IT-fiaskoene? Det er mange som stiller seg dette spørsmålet om dagen. Jeg har i økende grad engasjert meg jeg også. Delvis fordi jeg, som programmerer, ønsker å utøve faget mitt på en mest mulig effektiv måte, men faktisk først og fremst fordi jeg gremmes over hvordan bransjen min stjeler penger fra statskassa som kunne blitt brukt til bedre formål. Jeg bryr meg mye om IT, men det er ikke først og fremst bedre IT-systemer jeg vil ha. Jeg ønsker meg bedre hjelp til syke og pleietrengende, flere midler til skole og barnehage, flere «egnede båter» til politiet, osv. Idag leser vi om sykehus som stenger barneavdelingen i helgene for å spare 4 millioner kroner. 4 millioner. Det er 3 IT-konsulenter i et år det. Samtidig leser vi om IT-satsninger i helsevesenet som skrotes etter å ha brukt 160 millioner kroner. 160 millioner. UTEN Å LEVERE NOEN VERDI OVERHODET. Kvalmt.

Hvert år brukes hundrevis av millioner av kroner fra statskassa på IT-satsninger. Det er ikke noe problem med tallet i seg selv. Før man vet hvordan pengene blir brukt. Før man begynner å tenke på alt annet man kunne brukt de pengene på. Selv suksess-historiene har helt absurde kostnader og tidsbruk. «Suksess! Vi fikk det til etter 10 år og 800 millioner!» Jammen det skulle da faen meg bare mangle! Herre. Gud. «Jeg er så stolt av sønnen min altså! Vet dere hva? Han fylte 10 år bare forrige uke, og nå har han allerede klart å sykle hundre meter helt selv UTEN støttehjul! Er det ikke fantastisk?!!» Nei. På ingen måte. Det som er fantastisk er at det tok så JÆVLIG lang tid og kostet så mye! Hvordan i alle dager er det han har gått frem for å ha så sinnsykt treg og dyr fremdrift?

Jeg orker ikke lese om flere deprimerende innsparingstiltak ellers i det offentlige når jeg vet hvor mye vi kaster bort på helt åpenbart feilaktig håndtering av IT-satsninger. Det er nok nå.

Jeg har vært på en del møter og seminarer den siste tiden for å lære og diskutere mulige strategier. Det har vært overraskende oppmuntrende. All erfaring viser at prosjektomfang og fiasko henger sammen. Jo større prosjektet er, jo høyere er sannsynligheten for at det feiler. Alle, fra Difi, til KMD, IKT-Norge, Abelia og forskere fra inn- og utland ser ut til å være enige i at vi bør jobbe aktivt med å bryte opp de store IT-satsningene i mindre biter som hver har konkret og målbar samfunnsmessig verdi. Vi tror alle dette er mulig.

Når alle er enige i at store prosjekter er en uting, må vi nesten spørre oss hvilke faktorer som driver opp størrelsen på prosjektene. Hvem og hva er det som vil at prosjektomfanget skal øke og hvorfor? Er det en skurk et sted vi kan ta? Eller flere? Ondsinnede jævler som fråtser i midler fra statskassa og kjører IT-prosjekter i dass med vilje mens de ler ondskapsfullt «Muwahahaha!» hele veien til banken? Det er nesten så det er på sin plass å lure. Når man leser sabotasjemanualen til amerikanerne fra 2. verdenskrig (se side 28 og utover) så ser anbefalingene mistenkelig kjente ut. Mye statlig praksis er nøyaktig slik man anbefalte å sabotere tyske bedrifter under krigen. Er det noen som er ute etter å sabotere oss? Det sies «Never attribute to malice that which can be adequately explained by stupidity” Og jeg velger tross alt å tro det er idioti som står bak heller enn en bevisst taktikk for å ødelegge. En mye mer kjedelig forklaring enn en med slemme skurker ute etter å ta oss, men det gjør ikke konsekvensene mindre alvorlige.

Selv om de ikke har onde hensikter, er det ikke til å komme forbi at det er noen som er godt tjent med å øke prosjektomfang. De store konsulenthusene har som formål å tjene mest mulig penger. Dette er ingen hemlighet. Det er heller ingen skam i å tjene penger. Det visste vi da vi gikk inn for New Public Management og begynte å legge offentlige tjenester ut på anbud til private aktører. Jeg tror også markedet kan (og bør) være en god tjener, men da må man selv være herren. Her tør jeg påstå at det offentlige har gått på en smell. For litt over 10 år siden fikk en ansatt i Husbanken en overraskelse ved printeren. Et hemmelig dokument fra Accenture hadde blitt printet ut ved en feiltakelse. Overskriften lød «Finne ut hvordan man skal fjerne ansatte”. De hadde en klar og nedskrevet strategi om hvordan ta over IT-avdelingen til Husbanken. Selvfølgelig. Det er god business. Når kunden ikke lenger har kompetanse til å evaluere tilbud, kan man selge dem hva som helst. Til og med SAP.

Konsulenthusene er på ingen måte ute etter å ødelegge for oss. Men de ER ute etter å få mest mulig penger. Ettersom vi har lite gjenværende IT-kompetanse internt i staten og små firmaer ikke får rammeavtaler, er det i altfor stor grad representanter for de store konsulenthusene som styrer. Hvis du var konsulent i et firma med tusenvis av ansatte som ved hvert avdelingsmøte gjorde det klart at målet er høyest mulig faktureringsgrad – hva slags prosjekt ville du anbefalt en kunde med et helt statsbudjett med penger å dele ut? «Ja, her synes jeg egentlig dere burde starte med et lite team med 3 stykker, levere en minimumsløsning etter et par måneder og se hvordan det fungerer. Dere kan egentlig bare starte med en gang. Kanskje dere ikke trenger å bruke mer enn et år til sammen før løsningen er god nok» Noen er nok ærlige nok til å komme med slike estimater. Hadde du vært det? Et mindre selskap derimot, som kanskje ikke har mer enn 3 stykker tilgjengelig, der er historien annerledes. Der vil de aktivt gå inn for å finne en løsning der de kan levere med den bemanningen de har.

Det er urettferdig å klandre konsulenter for å la seg friste. Jeg har dessuten selv jobbet i en av de store konsulenthusene og var der omgitt av utrolig dyktige kollegaer jeg gledelig ville anbefalt til hvilkensomhelst jobb. Det er ikke noe galt med konsulentene. Vi må bare være klar over hva det er som motiverer organisasjonen de jobber for. Det er staten som må ta ansvar. Derfor er det Difi jeg stort sett har rettet min frustrasjon mot når det gjelder styring av offentlige IT-prosjekter. Difi har som oppgave å lage metodikker og standarder for IT-satsninger på tvers av etater. Deres anbefalinger i dag legger opp til at vi blir utnyttet. Den minner veldig om sabotasjemanualen fra 2. verdenskrig og legger opp til at vi bruker årevis på planlegging og omstendelig rapportering uten å finne ut om løsningen fungerer i praksis før mangfoldige millioner er fakturert. Dette er en veldig risikabel strategi. Ikke bare feiler den ofte og katastrofalt, men når den feiler, reagerer man typisk med å gjøre det enda verre – Man legger til MER planlegging og byråkrati for å bøte på en prosess som allerede har for mye av det. Mer planlegging fører til mer detaljer og økt omfang i prosjektet, noe vi vet av erfaring øker sjansen for fiasko. Prosjektveiviseren er basert på den gamle metodikken brukt i offentlig sektor i Storbritannia. Men der har de for lengst forkastet den og gått over til en helt annen tilnærming med stor suksess. Også i USA har pipen fått en annen lyd i det siste https://playbook.cio.gov/ og https://github.com/WhiteHouse/playbook/blob/gh-pages/_includes/techfar-online.md. Vi burde følge etter.

I tillegg til konsulenthus som tjener penger på store prosjekter, en offisiell prosjektmetodikk som legger opp til at prosjektene blir større, så har vi i tillegg et problem med manglende vedlikehold av våre IT-systemer. Når IT-løsningene ikke blir holdt ved like og oppgradert jevnlig bygger det seg gradvis opp lengre og lengre lister med funksjonalitet man trenger. Noen store prosjekter kommer av at nye lover og regler blir vedtatt i stortinget. Men mange andre kommer av at denne listen med mangler er blitt så stor og tung at man ser seg nødt til å ta i et skippertak. Hvis vi istedenfor la opp til en mer aktiv forvaltningsorganisasjon, med kontinuerlig forbedring og regelmessige oppgraderinger, så hadde vi sluppet unna mange av de store risikable satsningene.

Det er mye å ta tak i og mange som må ta i et tak.

Difi bør anbefale en prosjektgjennomføringsmodell der det forventes at funksjonalitet blir levert til brukere så mange ganger i året som mulig. Selv i prosjekter som omhandler store regelendringer som må tre ikraft for alle i hele landet på en bestemt dato langt inn i fremtiden kan dette gjøres. Første leveranse av en ny trygdereform for eksempel kan være at brukere i en viss gruppe får brev der det står hva de kommer til å få når den nye ordningen trer i kraft. Det er mange måter å dele opp funksjonalitet på. Det er stort sett alltid mulig å finne en måte å få validert systemet sitt tidlig. De første leveransene vil kanskje innebære en del manuelle steg. Helt greit. De vil kanskje ikke være integrert mot alle tenkelige eksterne registre og systemer. Også helt greit. Det viktige er å få funksjonalitet ut til mennesker som trenger dem. En elektronisk startlånsøknad som kun fungerer for enslige og barnløse folk i Askim, har en reell verdi. En enkel foreldrepengesøknad som kun fungerer for par som føder ett barn gir verdi. Hvis man hele tiden fokuserer på å levere NOE av faktisk verdi til reelle brukere, så ender man ikke opp i en situasjon der man har brukt 160 millioner kroner uten å ha levert noen ting som helst. Selv om man bestemmer seg for å avbryte prosjektet så har man i det minste levert NOE. Denne tilnærmingen vil ikke bare føre til redusert risiko, flere og raskere gevinster, det vil også gi muligheten til å endre kurs dersom man oppdager at tjenesten ikke fungerer som tiltenkt. For det vil man oppdage. Det er alltid noe man ikke har tenkt på. Vi må legge opp til å finne ut hva det er så tidlig som mulig.

I tillegg til en fornuftig prosjektmodell, bør de som bevilger penger til IT-satsninger overføre mer av prosjektmidlene til kontinuerlig drift i forvaltningsorganisasjonen, slik at problemer kan løses i linja uten å måtte ty til ekstraordinære skippertaksprosjekter.

Staten må også skaffe seg nok faglig kompetanse til å kunne vurdere hva slags IT-satsninger som er hensiktsmessig å drive med. Når vi sier at vi må øke bestiller-kompetansen, så holder det ikke å gi lederne et 2-dagers-kurs i strategisk bruk av IKT. Vi må ha folk som virkelig forstår hvordan IT-utvikling fungerer. Ellers ender vi opp med å bestille dyre løsninger som er verre enn problemene vi sliter med.

Sist men ikke minst vil det være lurt å la mindre aktører slippe til. De vet hvordan man jobber effektivt med færre midler. Vi har mye å lære av dem.

Politikerne har gitt inntrykk av at de ønsker endring, og at de ønsker forslag fra bransjen. Jeg er optimistisk. Jeg estimerer herved at vi vil ha fått på plass en ny veileder for IT-prosjekter innen året er omme. Nå er det bare å putte estimatet inn i et Gantt-diagram, så er vi i mål 😀

Posted in Uncategorized | 1 Comment